"Bli ikke trett av å gjøre det gode".

Disse bibelske ordene passer godt for vår partner og venn, fader Georgi Edelstein fra Kostroma i Russland. Han er blitt 87 år og praktiserer fortsatt som landsbyprest og ildsjel for ulike sosiale prosjekter. Hans sønn Yuli ble også en profilert opposisjonell som ung student på 80-tallet, og satt 4 år i fangeleir i Sibir uten utsikter til å overleve.

Så kom Glasnost og Perestroika og Ronald Reagan og ga uventet frihet. Med jødisk bakgrunn bestod den friheten i å bli utvist til Israel. Yuli gikk inn i politikken der og ble etter hvert medlem av regjeringen. I dag er han leder av nasjonalforsamlingen Knesset og har en helt sentral posisjon i landet. Om sin far hjemme i Russland kommenterte han en gang at det nytter ikke å gi penger. Da bare gir han det videre til fattige og trengende. Men et ferieopphold i Israel fra tid til annen er noe annet, det får han vær så god beholde selv, og det har vært til gjensidig glede, et mirakel av en annen verden fra hvor de kom fra.

Vi har nettopp møtt fader Georgi i Israel, og snakker om omveltningene etter kommunismens fall. «Jeg sier sjelden at jeg er fra Russland, som om noe skulle ha blitt annerledes. Mye er fortsatt det samme i tidligere Sovjetunionen. Nasjonalsangen for eksempel, som Stalin innførte, er uforandret fra bolsjevikenes tid».

Om kallet og tjenesten som prest i den russisk ortodokse kirke, som har kostet både forfølgelse og oppofrelser, har han følgende å si:
«Ja, jeg er ortodoks prest, og har tjent Gud og folk gjennom kirken i alle år, men jeg er ikke så opptatt av om det er ortodoks, katolsk, armensk, protestantisk osv. Kirken er ikke noe annet enn Jesu Kristi kropp på jord, og han har bare en kropp».

Dette er radikale tanker på disse kanter, og for å synliggjøre denne visjonen og anliggende har han fått reist en liten kirke i tømmer på privat eiendom nede ved Volgas bredder, ikke langt fra statsminister Medvedevs storslåtte sommerpalass på andre siden av elven. Kirken er dedikert navngitte martyrer fra forfølgelsen under kommunismen i moderne tid, og vil samtidig være et symbol for den økumeniske visjonen fader Georgi brenner for og ønsker å etterlate seg.

Georgi vokste opp i et jødisk miljø i Kiev, og minnene fra barndommen er kommet sterkere tilbake med alderen. Av kameratflokken på 7-8 i boligkvarteret var han den eneste som unnslapp døden ved nazistenes invasjon i 1941. Familien ble på underlig vis skysset på et tog i siste liten, men spørsmålet om hvorfor akkurat han skulle få leve har alltid ligget i bakhodet. Underlig er det også at han skulle bli ortodoks prest fra en akademisk bakgrunn med doktorgrad i lingvistikk, og attpåtil jødisk. Ingen åpenlyst religiøse fikk lov å studere eller gjøre noen karriere i Sovjetunionen. I denne stillingen hadde han et uforklarlig, vedvarende sterkt ønske om å bli ordinert til prest, noe som ville være farlig for noen biskop å utføre for ikke å snakke om konsekvensene for han selv. Da det endelig lyktes i 1979 ble han regnet som en skamplett for Sovjetunionen og hånet av universitetsdirektøren. Kona Anita, som også foreleste på universitetet, fikk valget mellom å skille seg eller få sparken. Hun valgte å følge sin mann og betale prisen det ville koste.

Prosjekter vi har støttet gjennom årene i Fader Georgis regi er både barnehjem, hospcie/eldresenter samt suppekjøkken og nødherberge for hjemløse. Blant disse stakkars forkomne menneskene er fader Georgi nettopp det, en farsfigur som har omsorg og leder folk til fred med Gud. Dessverre har den gamle presten rett i at mye ikke er forandret, nød er det fortsatt nok av, men dypt i den russiske folkesjel bryter håpet frem hver eneste påske med kirkens proklamasjon: «Kristus er oppstanden!» til folkets unisone respons - «ja, Han er sannelig oppstanden!»

Fader Georgi Edelstein fra Kostroma i Russland. Han er blitt 87 år og praktiserer fortsatt som landsbyprest og ildsjel for ulike sosiale prosjekter