(Klikk på fanene for å se emnet)

Den vanskelige friheten

Den vanskelige friheten

Kvinne og barnebarnDenne gamle kvinnen må ta seg av en svært syk, sterkt pleietrengende mann i tillegg til to barnebarn – et av dem en baby – fordi datteren og moren sitter fengslet for øksedrap. Trekkfull og rå leilighet.For tre år siden startet vi hjelpearbeidet i byen Korca i det østlige Albania. Hjelpesendinger og direkte pengestøtte via en menighet, blant annet til innkjøp av mat og ved.

Landet var i mer enn 50 år isolert fra omverdenen på grunn av et brutalt stalinistisk diktatur, som falt i 1991. Men også her har de opplevd noe til felles med de fleste land i Øst- og Sentral-Europa. Friheten kan være vanskelig.

Her er store sosiale forskjeller, i stor grad avhengig av om folk har jobb eller ikke. Svært mange har lave eller ingen inntekter, noe som har ført til stor arbeidsutvandring til Europa. Albanerne som folk er også delt på tre land. I tillegg til hovedlandet, bor det en stor minoritet i Makedonia i øst. Dessuten i det tidligere serbiske Kosovo-området som de internasjonale samfunn har anerkjent.

Frihet og kaos

BarnebarnetBarnebarnet har fått klær og noe skoleutstyr fra våre hjelpesendinger.Da folkerepublikken brøt sammen i 1990, ble det kaos i hele landet. Skoler og sosiale institusjoner forsvant i stor grad, slik at svært mange barn mistet skolegang. Mye storindustri ble nedlagt og skapte massearbeidsløshet. Jordbruket som var kollektivisert, falt sammen. Mesteparten av jorda ble liggende brakk. Resultat: Betydelig matmangel, sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, eks. skoler og ikke minst massekriminalitet. Landet har nå fått stabilisert seg noe, men fortsatt mye nød og betydelige sosiale problemer.

Menigheten som vi samarbeider med, har store visjoner og planer for å hjelpe mange mennesker i dette området. På vårt siste besøk i landet nå i september dro vi på besøk til noen områder de arbeider i. Her er noen inntrykk og bilder av enkeltmennesker som kan illustrere fattigdom og sosial nød, og som menigheten vil hjelpe med sine tiltak.

Ekstrem fattigdom

Bygger «Barmhjertighetens hus»

Barmhjertighetens husDeler av dette bygget har menigheten fått av kommunen. Ny Start i Øst har så langt gitt godt over hundre tusen kroner til restaurering.Navnet har menigheten som vi samarbeider med, satt på en etasje av et bygg de har fått av kommunen Korca. Skal med det hjelpe fattige og forkomne i byen og området rundt. 

Vi sender hjelpesendinger til denne albanske byen – tre trailere i år – og har gitt betydelige beløp til byggearbeidet. Det skal her bli daglig utdeling av varm mat til minst 150 personer, dusjer og toaletter siden hygieniske forhold kan være svært dårlige. Evangeliet skal forkynnes for et folk der svært mange ikke bare er i sosial og økonomisk nød, men også åndelig.

Drivkreftene bak dette er ekteparet Daniela og Olti Drabo, sistnevnte pastor i menigheten. Visjonen deres er at byen og omlandet må bli influert av evangeliets og skape en forandring.

Takknemlig

RomfolketRomfolket på Balkan lever under svært elendige forhold. Denne kvinnen i Korca er blant dem som lever på en søppeldynge og sorterer plast for å overleve.– Vi er så takknemlige for at dere vil fortsette å støtte oss med dette prosjektet. Det er virkelig et bønnesvar. Dette bygget skal bli et bevis på Guds kjærlighet, Hans barmhjertighet og nåde. Her skal vi se mennesker forandret ved Guds ord og Den Hellige Ånds kraft, sier Daniela.

Du kan lese mer om henne på siden "Fra kommunistisk ateisme til kristen tro", om hennes vei fra ivrig ateistisk kommunist til en brennende etterfølger av Jesus Kristus.

Med seg i arbeidet har de også et ektepar fra Fredrikstad, Arild og Berit Brunslid, som har vært engasjert i misjon og sosialt arbeid i Albania i et kvart århundre. De følger nøye med på at det som gis, blir forvaltet på riktig måte. Det er helt nødvendig i land der kulturen er så sterkt preget av korrupsjon og likegyldighet overfor lidende mennesker.

Fra kommunistisk ateisme til kristen tro

Fra kommunistisk ateisme til kristen tro

De fleste av oss som har levd en stund husker godt det grusomme diktaturet til Enver Hoxas Albania. I 1967 erklært som den eneste ateistiske staten i verden. All form for religion var strengt forbudt, og det hemmelige politiet passet på at ensrettingen var total. For dem som opponerte det aller minste ventet henrettelse eller straffeleire etter nordkoreansk mønster.

Daniela DraboDaniela Drabo var mønsterelev og ateist i det kommunistiske Albania. Hun ble kristen, og hun og menigheten samarbeider nå med Ny Start i Øst med å hjelpe fattige mennesker i og rundt byen Korca.Daniela Drabo var barn og ungdom under dette regimet, en mønsterelev i skolen, alltid beredt til å følge sin store leder, diktatoren og stalinisten Enver Hoxa.

– Det var total ateisme. Jeg var stolt over at vi var den eneste ateistiske nasjonen i verden. Vi dyrket mennesket, Gud fantes ikke. Derimot var det vi som var guder, og kunne forandre alt til menneskehetens beste, selv naturen.

Det var strengt forbudt å opponere mot systemet. Hvis man bare lyttet til utenlandsk radio eller TV, og naboen oppdaget det, ble de angitt og sendt i grusomme fangeleirer. Her vanket beinhardt straffarbeid, ikke bare for den som hadde begått forbrytelsen, men hele familien, slektninger og andre ble innesperret i disse «stedene for partiets fiender». Grunnen var selvsagt at når en person er «smittet» av ulovlige tanker, gjaldt det trolig hele slekten også. Vi hadde ikke lov til å si eller gjøre, knapt nok tenke, noe som gikk på tvers av det kommunistiske systemet.

Mønsterelev

Daniela var en de beste elevene i klassen, ble såkalt pioner allerede som ni-åring. Pionerbevegelsen fantes i alle kommunistiske land. Det handlet om å oppdra barna i kommunistisk idelogi og ensretting. Det hadde form av hjernevasking, til støtte for parti og land. Enver Hoxha, lederen, ble tilbedt som en Gud. Daniela ble klasseleder, og måtte gjøre mye for skolen og for partiet.

– Vi ble kalt Enver Hoxhas pionerer, forteller Daniela.

– Jeg skrev dikt til hans ære, og som en av de beste elevene hadde jeg æren av å rope til klassen ved begynnelsen av dagen: «Enver Hoxhas pionerer, er dere beredt til å kjempe for nasjonen og partiet? Da skulle alle svare: «Alltid beredt». Dette ritualet skjedde hver dag ved alle albanske skoler.

I 1985 døde den elskede leder. Daniela var ti år den gangen. – Vi gråt og gråt i dagevis. Hele nasjonen gråt og vi valfartet til graven hans for å ære ham.

Systemet fortsatte under andre personer. Likevel falt kommunismen og diktaturet.Her, som i andre øst- og sentraleuropeiske land i 1990–1991.

Kirker åpnet

Det ble tillatt å praktisere religion. Kirker og moskeer ble åpnet.  Danielas familie var nominelt/kulturelt sett muslimer, men faren beinhard ateist. Bestemoren hennes ba henne gå til moskeen, men hun mente fortsatt at det var tåpelig å be til Gud.

– Jeg kunne ikke tro på noe jeg ikke kunne se, jeg mente fortsatt at gudstro var det Enver Hoxha og Marx hadde forkynt: Opium for folket. Likevel kom tankene: Hvordan er det mulig å tro at noe så perfekt som for. eks naturen og menneskekroppen bare er blitt til ved en eksplosjon eller ved tilfeldig utvikling?

Omvendelse

Derfor begynte hun å be. «Kjære Gud. Hvis du finnes, fortell meg hvem du er!»– Jeg møtte Bahai-folk som sa at det er noe bra i alle religioner og uansett hvordan du lever eller tror, vil du gå til paradis. Det klarte jeg ikke å tro på. Hvis jeg kommer til paradiset uansett hvordan jeg lever eller tro, hva skal jeg da med Gud her og nå? Jeg mente at bak alle disse ulike tanker og religioner, måtte det finnes én rett vei til Gud. Derfor sa jeg til meg selv: «Hvis du finnes Gud, vær så snill og fortell meg hvem du er, og hvordan jeg kan få kontakt med deg.»

Slik ba jeg lenge. En dag jeg satt hjemme, 23. juni 1993, ba jeg samme bønnen. Plutselig var jeg på en måte rykket bort til et annet sted. Jeg gikk en skitten vei, helt alene. På begge sider av veien var det maisavlinger. Foran meg gikk en person, svært stygg og uhyggelig. Overalt hvor han gikk, satte han sitt merke som liknet på en S. Jeg forstod det var Satan. Han ville tvinge meg til å brenne avlingene fordi ifølge hans ord fortjener folk å dø av sult. Jeg kjempet imot fordi det ville jeg ikke gjøre, en hard kamp.

Da hørte jeg plutselig enstemme bak meg. «Vær ikke redd. Du kan bekjempe ham fordi jeg bekjempet ham for to tusen år siden.» Stemmen var varm og kjærlig. Derfor vendt jeg meg mot stemmen, og der så jeg Jesus. Han stod der i all sin herlighet og i alt sitt lys. Jeg glemmer aldri de kjærlige øynene og ansiktet. Igjen sa Han. “Vær ikke redd, løp etter ham og bekjemp ham.” Jeg snudde meg, og hele tiden var Jesus rett bak meg, med hendene på skuldrene mine sa Jesus til meg: «Sa jeg ikke at du kan beseire ham på grunn av det jeg gjorde for deg?»

– Jeg ble rykket tilbake i mitt rom, og nå visste jeg hvem Gud var. Han fant veien til hjertet mitt. Jeg er så privilegert at Han fant meg og frelste meg. Nå bruker jeg tiden på å fortelle mennesker om hvor god Jesus og Gud er. Tidligere var jeg stolt over å komme med ropet: «Alltid beredt for partiet». Nå er jeg beredt til fullføre mitt sanne kall –  gå og fortelle mennesker om Gud og føre dem inn i Guds rike.

Albania

– Republikk på Balkan med 3 millioner innbyggere. Landet er på størrelse med Oppland fylke.

– Religiøse forhold: 70 prosent muslimer. Ca 25 prosent kristne, flest katolikker og ortodokse.

Enver HoxhaEnver Hoxha– Landet har, som de fleste land på Balkan, hatt en turbulent historie, som fikk sitt klimaks under den brutale diktatoren og kommunisten Enver Hoxha. Opprettet etter krigen et stalinistisk kommunist-diktatur og isolerte senere landet fra omverdenen.

– Proklamerte i 1967 Albania som verdens første ateistiske stat og grunnlovsfestet et totalforbud mot religionsutøvelse. Politisk opposisjonelle og religiøse ble hardt forfulgt. Privatbilisme, og å høre eller se utenlandsk radio/fjernsyn, ble forbudt.